Blogg

Blogg

13 Jun, 2021
Til foreldre i et nedstengt samfunn! Det er ikke alltid lett å ha hodet på plass med hjemmekontor og hjemmeskole; undervise poden i brøk blant smuler og klesvask og samtidig bidra med en fokusert innsats i egen jobb. Noen voksne har en ekstra byrde å bære, fordi de er permittert eller har mistet jobben og er bekymret og urolig for fremtiden. Slike utfordringer, samtidig med at vi lever tett sammen uten de vanlige pusterommene ifra hverandre i en familie, kan oppleves som stressende både for voksne, ungdom og barn. Iblant kan uroen vise seg ved at vi blir mer irritable, sinte og høylytte. Noen ganger kan sinnet overta, og den voksne tar det ut på partner og barn. Volden kan ha mange former og vi snakker både om fysisk og psykisk vold, om omsorgssvikt, latent vold, materiell vold og negativ sosial kontroll. All vold er skadelig for barn. Det kan også være viktig å være klar over at det å være vitne til vold mellom voksne også rammer barn. Dessverre vet vi at det i det nedstengte samfunnet vi nå lever i finnes det en økt risiko for vold i hjemmet. Hvis du merker at du «mister hodet» sammen med barna; at du fornemmer at du kan gå for langt når du er frustrert og sint, så skal du vite at du har et valg om å gjøre det voksne skal og ta ansvar for hvordan du er i situasjonen. Du kan jobbe med deg selv og få hjelp til å endre et vondt mønster. Ofte gjøres det best i en trygg relasjon og i dialog med en erfaren samtaleterapeut.
13 Jun, 2021
Nabojenta på fem år fyker forbi på sparkesykkelen sin! Det fine, tynne håret blåser rett ut bak henne i den ville farten. For en fart, for en frihet og for et gjevt blåmerke på kneet hennes! Jeg tenker på blåmerker som ikke synes så godt, blåmerker der det ikke hjelper med plaster. Sjelens blåmerker som merket oss en gang da vi ble avvist av noen vi var glad i eller når vi ble gjort narr av i det øyeblikket da vi hadde det som finest, den overraskende skammen over ikke å være som de andre. Blåmerker som vi alle bærer med oss, små skrammer som gjør oss ekstra sårbare i visse situasjoner. Jeg tenker på disse punktene som gjør at vi kanskje tåler noe litt mindre, blåmerker som fortsatt smerter og som gjør at vi trekker oss i livet og unngår å delta med hele oss. Disse blinde flekkene kan det være godt å bli oppmerksom på. I samtaleterapi har vi mulighet til å klø litt på disse punktene; vi kan rydde på eget mentale loft; skille det verdifulle fra skrot og sette det på riktig hylle, skille mellom mitt eget og andres. For det hender jo at vi tar vare på noe for andre som vi ikke lenger trenger å passe på.
13 Jun, 2021
Ikke sjelden får jeg henvendelser fra mennesker som lenge har tenkt at de skulle oppsøkt noen å snakke med. Mange forteller at de har vært redd for at det de strever med ikke er viktig nok. At de burde klare å ordne opp i det vanskelige selv. Andre er redde for at de ikke skal være en flink klient; at det de har på hjertet ikke skal komme klart frem. At terapeuten skal tenke at de er dumme eller sutrete. Når de endelig kontakter meg, er det når de plutselig opplever at følelsen av tomhet, utmattelse og tristhet ikke er til å bære. Mange er forvirret over følelsen av meningsløshet. Noen blir redde. «Hvem er jeg inne i rammen av livet mitt?» spurte en kvinne så fint. I terapirommet begynner folk å snakke. Om liv med mange plikter, mye å gjøre og mange fasader som skal holdes. Om livets dramaer og livets mange banaliteter. Det er så mye flinkhet, så mange hoder som har blitt holdt over vannet. Så mye "må" og mindre "vil". Jeg lytter til folk; og jeg forsøker å lytte med hele meg; med hodet, kroppen, sansene mine. Noen blir overrasket av å bli lyttet til. At det de sier gir mening for meg. Men vel så ofte tror jeg de blir overrasket av å lytte til egne ord. Det er som om de hører seg selv for første gang på lenge. Noen blir forbløffet over det de hører, for det kan være nytt for dem. Det kan være trist, spennende, tøft og livgivende, men kanskje fremfor alt nødvendig for å leve det livet de foretrekker å leve, tenker jeg. Slik kan terapi foregå!
Share by: